Opprettelsen av den nordiske bispekonferense

Biskop John Willem Gran, Den nordiske bispekonferanse. En oversikt over 25 års virksomhet (Oslo Katolske Bispedømme 1986) - uttrekk -
Det første kjente bispemøte fant sted i Gøteborg i mai 1923. De Apostoliske Vikarer for Sverige, biskop Johannes E. Müller; Danmark, biskop Josef Brems, O.Praem. og Norge, biskop Jan Olav Smit, drøftet saker av felles interesse. Som eksempel kan nevnes: den beste måte å behandle kvinnelige ordenssamfunn på, hvordan prestenes åndelige liv skulle fremmes, men fremfor alt hvorledes man best skulle forberede det forestående nordiske besøk av Kardinal Willem van Rossum, Propagandakongregasjonens prefekt og dessuten den første kardinal som skulle besøke Skandinavia efter Reformasjonen.

Neste sammentrede ble avviklet i to etapper: først i Stockholm 12. august 1923. Biskop Müller var vert för biskopene Brems og Smit på vei til Helsingfors.

Under en festlig sammenkomst slo biskop Müller til lyd for et engere nordisk katolsk samarbeid, og kunngjorde at en betydelig katolsk kongress sannsynligvis snart ville bli arrangert i København. Ni år skulle imidlertid gå før denne plan kunne realiseres.

Annen etappe ble så avviklet i Helsingfors den 15. august, da biskop M.J.Buckx, S.C.I. ble bispeviet av Kardinal van Rossum. Det eneste kjente diskusjonsopplegg fra møtet den påfølgende dag var Kardinalprefektens innstendige anmodning om opprettelsen av et småseminar på nordisk område. Biskopene erklærte seg villige til å ta oppfordringen alvorlig på tross av de meget store vanskeligheter den ville medføre.

Det tredje møte fant sted i København i februar 1924. I tillegg til de fire nevnte biskoper, deltok også lederen for det nyopprettede Islands Apostoliske Prefektur, Pater Marteinn Meulenberg, S.M.M. Dermed var de fem nordiske lands overhyrder samlet for første gang. Samtalene, som ble karaktisert som "private og informative", synes å ha vært en fortsettelse av de forutgående.
Nok en sammenkomst fant sted i Stockholm i 1927, men den er dessverre ikke dokumentert.
I august 1932 fant så endelig den i Stockholm planlagte feiring sted, i form av en nordisk Eukaristisk kongress i København. Samtlige fem land var representert. Biskop Smit hadde trukket seg tilbake i 1928, og den nyutnevnte biskop Jacques Mangers, S.M. kom som representant för Syd-Norge, idet landet året før var blitt inndelt i tre jurisdiksjonsområder. Blant de månge utenlandske digniterer må nevnes erkebiskopen av Poznan og Gniezno, Kardinal August Hlond, men fremfor alt nok en gang Kardinal Willem van Rossum, som tross sin fremskredne sykdom ville overholde sitt tilsagn. Han døde bara noen uker senere. Som rimelig kan være, gav det travle program ingen anledning til drøftelser.

Vesentlig mer vites om innholdet av neste sammenkomst i Stockholm i april 1936, der biskop Müller ledet et to dagers møte omfattende biskopene Brems og Mangers og William Cobben, S.C.I., Finlands nye Apostoliske Vikar (Island var ikke representert).

Sakene på dagsordenen skulle vise seg å bli gjengangere under senere Bispekonferanser: Hvorledes fremme preste- og ordenskall - ikke minst kandidatenes åndelige og timelige vel; Den katolske kirkes "image" slik det ble gjenspeilet i datidens massemedia; de grunnleggende retningslinjer for sjelesorgen; betydningen av å utgi lødig litteratur for de hjemlige katolikker o.s.v. I en trepunkts redegjørelse, som ble sendt Propaganda Fide i Rom, heter det:

1. Det er viktig å tilpasse de lokale romersk-katolske institusjoner til den høytstående kultur i de nordiske land.
2. Det bør opprettes et nordisk småseminar.
3. Intet skader katolisismen mere enn umoralisk opptreden og forargelse innen Kirken selv.

Roms reaksjon på denne henvendelse førte til at overhyrdene måtte komme sammen igjen i København bare tre måneder senere for å fortsette sitt diskusjonsopplegg... Småseminaret, som var underlagt tyske skolebrødre, ble åpnet met et lite dusin danske og svenske elever. Det upraktiske, for ikke å si umulige, ved denne konstruksjon ble snart åpenbar, og biskop Theodor Suhr, O.S.B, som efterfulgte biskop Brems i 1939, lot seminaret nedlegge samme år.

Temmelig nøyaktig 10 år - samt en verdenskrig - skulle tilbakelegges før biskopene igjen kom sammen. Det skjedde i Stockholm 11.-14. juni 1946. Deltagere var med unntak av biskop Suhr de samme som forrige gang. Dessuten møtte prefektene Antonius Deutsch, SS.CC. og Johannes Wember, M.S.F. fra henholdsvis Midt- og Nord-Norge. Island manglet.

Fem punkter stod på dagsordenen: De kirkelige institusjoners finansiering og forvaltning: prestenes og ordenssøstrenes situasjon, med særlig vekt på nyrekruttering samt disiplinære og arbeidsmessige forhold; retningslinjer og hjelpemidler for lokalkirkens videre utvikling (litteratur, liturgi os.v.); spørsmål om ekteskap...

Et siste rådsmøte fant sted i Oslo 23.-30.9.1951. På dagsordenen stod bl.a. ønsket om å få en mere enhetlig praksis for fastetiden, for gudtsjenesteordningen, for dispens-fullmakter og offentliggjørelsem av katolsk litteratur, midler og muligheter for å fremme nordiske preste- og ordenskall, ekteskapsspørsmål... Et viktig og meget spesielt anliggende som langsomt hadde modnet i efterkrigsårene, ble der og da fremmet av biskop Suhr: Tiden syntes nu å være kommet, mente han, til å avvikle "interimsordningen" med apostoliske vikariater,... Enighet ble nådd om å anmode Roma om en statusendring for de fem vikariater, et initiativ som meget snart skulle krones med hell.

De nordiske biskoper kom som rimelig kan være sammen ved spesielle kirkelige anledninger, som f.eks. ved en bispevigsel eller bispeinnsettelse, ved förskjellige jubilÈer o.s.v. Noen spesiell interesse i denne sammanheng har slike sammenkomster ikke...

Forhistorien til denne uformelle konferansevirksomhet tok slutt da Pave Johannes XXIII vedtok å sende en permanent Apostolisk Visitator til de fem nordiske land under ett (erkebiskop M.H. Lucas), en ordning som meget snart skulle føre till opprettelsen av den Apostoliske Delegsjon for Skandinavia. Det skjedde den 1. mars 1960, med erkebiskop Lucas som øverste leder.

Opprettelsen av Den Nordiske Bispekonferanse fulgte bare to måneder efter den Apostoliske Delegasjon. Efter innkalling fra den Apostoliske Delegat møttes de nordiske overhyrder fulltallig 1. mai 1960 til et møte på Marias Minde ved Bergen. Hovedformålet var å grunnlegge en felles bispekonferanse for de fem land. Flere av deltagerne var de samme som i 1951. Nykommere var den islandske biskop Johannes Gunnarson, S.M.M. og biskop Rüth, samt biskop Nelson som .. hadde efterfulgt biskop Müller som biskop av Stockholm.

Efter noen dagers preliminære drøftelser kunne biskopene den 4. mai vedta opprettelsen av "Conventus Ordinariorum Scandiae", som Bispekonferansens første latinske navn lød. Efter hemmelig avstemning ble biskopene Suhr og Nelson (begge danske benediktinermunker) valgt til henholdsvis formann og viseformann.

Møtet, som varte en hel uke, hadde allerede flere trekk som var typiske for Bispekonferansene slik de skulle komme til å utvikle seg verden over i Vatikankonsilets kjølvann. Enighet ble oppnådd på flere felter, f.eks. angående felles faste- og abstinensdager, prestenes kledning, internordisk skriftemåls-jurisdiksjon, en felles nordisk adresseliste og kalender, den kirkerettslig korrekte ektevigselsform, ministrantforeninger, en årlig kalls-søndag og lignende felles anliggender...

Interessant er det å merke seg at det på den tid langt fra var obligatorisk å danne bispekonferanser. Vårt nordiske forum utgjorde et frivillig organ til felles støtte og samarbeid. Og som sådant var det forut for de fleste europeiske bisperåd, som først ble etablert som følge av Det annet Vatikankonsil (1962-65). Selv om det pavelige Statssekretariat oppmuntret det nordiske initiativ ved å sende et gratulasjonstelegram, var det innlysende at Rom hverken gav denne eller andre eksisterende konferanser noen formell godkjennelse. Rom benyttet heller ikke slike konferanser som konsultative organer. Men alt dette var like om hjørnet. Vatikankonsilets iboende behov skulle føre til en omlegging av strategien.

Det ÿkumeniske Konsil samlet rundt regnet 2500 biskoper og ledende prelater fra alle fem kontinenter. Det ble snart innlysende at en oppdeling av denne massive forsamling var nødvendig. Spørsmålet var hvordan det skulle gjøres. Svaret gav seg selv: Man burde utbygge de delvis eksisterende fora, altså bispekonferansene. Disses sammensetning fulgte normalt landegrensene, slik det f.eks. hadde vært tilfelle med de tyske bispekonferanser i over 100 år. Ad hoc-opprettelsen av en rekke slike nasjonale konferanser ble iverksatt der og da med det ene formål å forenkle og lette utformingen av fellesuttalelser om konsildokumente. Således ble enhver biskop som ba om taletid på vegne av en bispekonferanse gitt prioritet.

Konsilet selv innså snart den praktiske nytte av disse nye organer og mente at de måtte bevares og institusjonaliseres. Det var også klart at den romerske kurie, som var vant med å pleie kontakt med de enkelte bispedømmer, likte tanken på å dele noe av arbeisbyrden og ansvaret med disse langt større enheter. Efter lange diskusjoner og mange forsøk på å formulere retningslinjer, kunne Konsilet i oktober 1965 i sitt dekret "Christus Dominus" (Om biskopenes hyrdeverv i Kirken) fastlegge de nødvendige rammebestemmelser. Den like nødvendige oppfølgelse skjedde 6. august 1966, da det pavelige motu proprio "Ecclesiae Sanctae" bragte de videre utførelsesbestemmelser. Selv om det nu forelå universelle retningslinjer, var det bispekonferansene som hver for seg måtte utarbeide egne statutter, og søke om Pavestolens godkjennelse.

Den Nordiske Bispekonferanse hadde sine statutter ferdig utarbeidet og approbert så tidlig som i 1962. Da Vatikankonsilet institusjonaliserte opprettelsen av bispekonferanser generelt, ble det nødvendig å utarbeide et nytt regelverk. Denne oppgave, som begynte med en revisjonsprosess som gikk over fire plenarmøter i 1965, har siden vært en jevnlig gjenganger. Rom foretrakk nemlig å godkjenne slike statutter for en femårsperiode ad experimentum, som formuleringen lyder. Da den nye Kirkerett ble promulgert første søndag i Advent 1983, måtte de fleste bispekonferanser foreta finjusteringer av sine statutter. Den Nordiske Bispekonferanse foretok denne revisjon under sitt møte i Stella Maris ved Helsinki 27. september 1984, og sendte resultatet umiddelbart til Rom, som for første gang gav statuttene sin ubetingede og permanente godkjennelse. Det skjedde 19. januar 1985.